Bort bra, hjemme best

Jeg kom nylig tilbake fra ferie i hjemlandet. Der fikk jeg en blanding av glede, nostalgi og forvirring. Min hjemby har forandret seg mye og er blitt nesten ugjenkjennelig. Og jeg har også blitt forandret. Men å være turist i eget land kan være overraskende på mange måter.

Jeg kommer fra en kultur da alt forsterkes: lyd, følelser, stemme og mengde. I hvert fall føles det slik nå etter mange år i Norge. Sammenkomsten med gamle og gode venner og familie var noe som ga meg ikke bare inderlig glede, men et nesten ubevisst ønske å bo der, eller å aldri hatt dratt derifra. Tanken om et livet jeg kunne ha levd fulgte meg mens jeg kjørt på byens vakreste aveny. Det var litt annerledes for meg, som ofte skryter av Norge og av livet jeg har her. Det var et ønske å være fortsatt en del av det hele: de lange, gode lunsj sammen. De vitsene. Rausheten. Klemmer. Smakene. Kaldt øl og brennende sol.

Jeg pleier å være bevisst på at man ikke skal sammenligne landet man bor i med landet man kommer fra. Dette er en felle mange utvandrere gjør, og dette er en av det meste arrogant jeg vet om. Og jeg tror at jeg klarte det – jeg var faktisk ikke fristet til å gjøre det, fordi dette var så godt å være der.

Dette er kanskje en følelse som andre med innvandrerbakgrunn ikke ha – spesielt de som har bodd her helle livet sitt. En norsk kollega med innvandrerbakgrunn fortalte meg en gang om vanskelighet å vokse opp hit uten særlig forhold til «hjemlandet» - men likevel at Norge kan fortsatt være et fremmedland for han. Du skjønner storyene: han er blant de som alltid blir stoppet i passkontrollene, politi, osv. Men som likevel ikke kan morsmålet til foreldrene og Norge er jo hans eneste land. Det var en lite privilegium å kunne forholde seg til to land, tenkte jeg, uten å føle svikt av begge.

Men så kom kultursjokkene: hetede diskusjoner, ordene som fornærmer, men som likevel ikke er dårlig ment. Byråkrati. Ulikhet. Det var et sjokk for meg, for eksempel, vant som jeg har blitt til diskusjoner i Norge hvor man argumenterer på en mye mer diplomatisk måte, å høre «bullshit» hver gang jeg sa noe som samtalepartnere ikke var enig om. Jeg måte minnes av en kjær venn at sånn kan man gjøre fordi man er blant venner. Jeg måtte innse at jeg har mistet mye av mine sosiale reflekser når jeg var der og som jeg hadde der jeg bodde der.

Og det er vanskelig å sette seg inne i det politiske klimaet i et helt polariserende samfunn som det brasilianske har blitt. Da måtte jeg tenke veldig forsiktig før jeg si noe, siden familiene har blitt splittet og mange venner har blitt uvenner.

Da måtte jeg innse at selv om jeg har i praksis to land, så har jeg blitt litt sånn som han kollega: jeg har mistet mye av det gamle landet – det finnes ikke lenge, og jeg er heler ikke det samme, og det blir alltid noe jeg kommer til å mangle noe her (språk? Riktig hudtone? Lys?). Men kanskje var det hele bare nostalgi - eller nysgjerrighet – om et livet jeg har valgt å ikke leve der.

Men én ting jeg vet veldig tydelig: hvor hjemmet er. Jeg pleier å si, halvtullende, halvseriøs, at den beste følelsen som finns er når man tar Flytoget på Gardemoen etter ferie i utlandet. Den stillheten. Alt går litt sakt. Da får jeg høre egne tanker. Bort er bråk og kaos, det vidunderlige kaoset fra mitt gamle land. Jeg var spent om jeg ville føle det igjen, etter en så flott ferie som ga meg så sterkt inntrykk. Men ja, folkens: Flytoget leverte (selv om det var en god venn som hentet oss på flyplassen). Den umiskjennelige følelsen av å være hjemme. Og som det sies: bort er bra, men hjemme…