Klasseskille i helsevesenet

Ofte blir jeg spurt om hvordan er livet i Norge. Og når jeg klager litt at det er kaldt og mørk i vinteren, og skatt er litt for høyt, så svarer folk “ja, men du får utbytt av skatt, gode offentlige tjenester, osv”.

Og da må jeg gjenta gang etter gang at ja, vi er heldige vi som bor i Norge, men virkeligheten er mer kompleks enn det, og det er med bittelitt skam jeg innrømmer at nei, livet her er langt fra perfekt, og jeg er veldig redd for utviklingen.

Case in point, det norske helsevesenet. Jeg pleide å være veldig stolt å bo i et land hvor tilgang til helsetjenester er nesten gratis, at det er lett tilgang til helsetjenester og at kvalitet er høyt. Dette er sant i seg selv, men sammenlignet til andre land, det er enda mer tydelig at vi har et godt system.

Men kanskje ikke så lenge.

Jeg vet ikke om dette er et Oslo/storby fenomen, men vi merker at slitasje i helsetjenestene er synlig og utvikling av privat tjenester forsyner seg av dette.

Når jeg sier dette, baserer jeg meg på anekdotisk og personlige erfaring, og jeg vet at dette kan være misvisende. Men det jeg har opplevd i det siste bekrefter en del rykter om det norske helsevesenet:

• at alt skal behandles med Paracet;
• at man må skrike høyt for å få verdig behandling;
• at systemet funker veldig bra hvis du har det veldig alvorlig.

Dattera mi hadde i fjor en ekstrem vondt i magen. Hun lille våknet opp midt på natta og skrek som bare det. I løpet av to uker måtte jeg drar til legevakten fire ganger med henne i fangen.

Kommer man til legevakten i Oslo, blir man oppfordret til å dra hjem. “Du kan vente og du skal se en lege, men det kan ta mange timer. Hvis du vil dra hjem for å se om det blir bedre…” er det typisk å høre.

Men man forventer ikke å høre det når man dra til legevakten kl 2 på natta med en fireåring. Og det er akkurat det man hører. Tre ganger i løpet av to uker.

Terskelen til å dra til legevakten er høyt akkurat pga slike ting. Og der måtte vi venter - jeg og fireåringen - opp til fire timer, i et fult rom med bråkette brusautomat, bare for å få en lege som sendte oss hjem uten å gi et eneste råd.

Etter to ganger, dro vi til en privat legevakt. Der slapp vi å:

• bli betraktet som hypokonder;
• oppleve lange ventetid;
• få en lege så bare hører nikkende men som sender oss hjem med råd å ta en paracet.

Ja, vi søkte en fastlege i mellomtiden. Og det var ikke med som var forskjellig. Men da fikk vi blodprøve - men måtte aktivt søke oppfølging fra legen: “ok, resultatet har kommet, hva skal vi gjøre?”. “Tja, det kan være mange ting, usikker hvor vi starter.”

Vi var akkurat i sensommer, og skulle reise til Sveits. Der skjedde det igjen, og gikk vi til en privat klinikk, og fikk god behandling som kostet oss mye.

Men plagen fortsatt, og med en gang vi landet i Oslo tok vi taxi og gikk til en privat barnelege som ga oss riktig medisin som gjorde at hun lille fikk endelig sove en full natt uten smerte, etter tre uker. Ja, det kostet mye, det.

Den samme private barnelegen reddet oss én gang tidligere, forresten, da hun lille var ett år gammel. Hun hostet gjennom hele natta i mange uker. Vi fikk henvisning til en spesialistklinikk. De hadde ikke plass før februar, og dette var desember. Vi ringte etter at symptomene ble verre, og de sa at de kunne ikke gjøre noe. Vi bestemte oss å prøve én privat barnelege, som reddet oss for første gang. Da vi kom i februar til den klinikken vi fikk henvisning til, ble legen veldig skuffet over at vi måtte gå til en privatklinikk og at vi ikke fikk time ummidelbart mtp barnetstilstand.

Da jeg ble forkjølet for seks måneder siden, dro jeg til en fastlegen. Da fikk jeg beskjed av henne at man skal ikke gå til legen bare fordi man hoster litt og er litt forkjølet. Jeg var forkjølet i minst tre uker, og var bekymret. Jeg har ikke medisinutdannelsen, som hun ser ut til å kreve av meg, og var på ingen måte i stand til å vurdere om det var hensiktsmessig å oppsøke legehjelp.

Siden symptomene ikke ga seg, gikk jeg til et privat legekontor. Ble mottatt med smil og oppmerksomhet. Fikk blodprøve. Det var COVID. Da hadde jeg en forklaring for hoste som ikke ga seg.

I år ble jeg syk igjen. Tør ikke å gå til fastlegen. Og ble forbanna for at jeg måtte betale en privatlege igjen, bare for at jeg ikke får høre at jeg må la være å “forstyrre” (selvfølgelig sa fastlegen ikke det, men sånn føltes det). Og hos privatlegen fikk jeg en varm velkomsthilsen, skikkelig eksaminering, og resept på medisin som skulle hjelpe meg.

Ja, det er sikkert mer kompleks enn det, men inntrykk er selvfølgelig at man må betale for å få god helsehjelp. Men for å være helt ærlig, det er ikke sånn at jeg tviler på kompetanse til fastlegen som skuffet meg - hun ER flink. Er det systemet som knuser legens empati eller dyktighet, kanskje? Eller er jeg bare en privilegert som kunne betale for luksusen å få behandling for noe så banalt som en forkjølelse? Bør jeg ha skyldfølelse for å søke hjelp hos fastlegen når jeg føler dårlig, eller når jeg betale for å “kjøpe meg” vennlighet, oppmerksomhet og behandling?

Merk at jeg fikk absolutt fantastisk helsehjelp da jeg var i nødssituasjon. Så jeg tror at systemet er godt forberedt til å gi god helsehjelp i alvorlige situasjoner. Men inntrykket jeg har er at i for “hverdagens helsehjelp” så funker alt veldig dårlig. Og at det blir enda mer vanlig å måtte betale for å bli behandlet. Og det gir meg en litt flashback av hvordan var livet i Brasil, hvor de som hadde en godt betalt jobb kunne få helsehjelp, men de som ikke hadde det måtte lide i lange køer og uoppmerksomme leger.

Og jeg blir litt forbanna. Kanskje fordi jeg vokste opp preget av venstresidens ideale om universell tilgang til helsetjeneste. Kanskje fordi jeg virkelig trodde at offentlige tjenester kan bli like gode som private tjenester. Kanskje fordi jeg nekter idéen at det er penger som motiverer oss mest for å gjøre en god jobb.

Kanskje var jeg naiv. Eller er det kanskje politkerne som svikter oss - det er dem vi pleide å skylde - i Brasil i hvert fall. Og om det var deres skyld eller ikke, var de ofte ikke å stole på uansett, så ingen skade å skylde dem. Men er det virkeligheten som knuser idealene jeg hadde om et verdig, universelt helsevesenet, eller kan dette fikses? I alle fall er jeg ikke klar for å kaste bort troen at det offentlige kan gjøre bedre. Men kontrasten mellom privat og offentlig helsehjelp i Norge begynner til å bli så alvorlig at det skal bidra til en enda større klasseskille om man ikke gjør noe med det.