Dialekt, nynorsk og bokmål, og forståelse
Ok, jeg vil ikke være sånn som Sanna Sarromaa som hakker ned alt hun kan når det gjelder Norge. Men vi er dessverre enig om dialektbrukt.
Det har vært en del styr i media i det siste da Christian Borch gikk ut mot dialektbruk på NRK. Dette er et viktig tema for meg.
Som én som har lært norsk i voksen alder så ser jeg naturlig på dialekt mer som ekskludering enn en inkludering faktor for integrering i det norske samfunnet, samtidig som jeg ser som positivt og berikende å beskytte og verne dialekter. Men er disse to, altså å unngå dialekter i noen tilfeller og å verne dialekter, forenelig med hverandre?
Det er mye ting som er særnorsk: mye tillit i samfunn, dugnad, osv. Dialektbruk er sikkert en av dem. Men så kommer spørsmål:
- funker disse ting fordi det er litt spesielt med Norge?
- kunne de fungerer i andre steder?
- kunne være til fordel for Norge det å gjøre som resten av verden?
Nettopp fordi jeg trives godt her så er jeg forsiktig å mene at vi kunne gjøre ting litt som de gjøre i andre land. Men akkurat med dialekt, mener jeg at det er en del overdrivelse her. Men dette ser jeg fra en innvandrers perspektiv.
Da jeg var et barn så var Brasil fortsatt under diktatur. Og det er en diktatur mentalitet som preger deg hvis du lever under diktatur. Man blir litt mer nasjonalistisk, og det er en slags besettelse den idéen om å skape en høyere tilhørighet til nasjonen. Derfor var regionale aksent knapt å høres på tv. Derfor lære man fortsatt et standard språk på skole som blir mer og mer fjernt fra hverdagsspråket.
Og jeg ser at det er det samme i andre land som Spania, Frankrike og Italia. Naboen min som er fra Italia sa at alle snakker med hverandre på standard italiensk hvis de snakker ulike dialekter.
Og ja, etter at diktaturene eller strenge regimer sluttet i disse landene og at de nasjonale/regionale språkene fikk endelig en større plass i hverdagslivet, standardspråket hadde fortsatt sin plass som et fellesspråk for nasjonen.
Men i Norge ser det slik at kamp for dialekt bruk fortsetter etter noen tiår med utpressing. Det er oppsiktsvekkende at når nyankomnere til Norge og som begynner å lære språk får aldri en slack, liksom: nordmenn viker ikke fra dialekten sin for å gjøre seg forståelig til de som vil lære seg norsk. Det er enten dialekt eller engelsk.
Og jeg har sett mye av det: som en venn som strebet etter å lære seg norsk i Stavanger og som plutselig flyttet til Oslo med mannen sin bare for å få høre et neste uforståelig språk i hovedstaden. Eller hun som giftet seg med en nordmann som sa allerede i starten at han ville ikke snakke “på bokmål” - hun kunne velge: dialekt eller engelsk.
Min egen erfaring er preget av frustrasjon: jeg er veldig glad i å lese nyhetene. Men det var noen dager at de meste interessante saker var på nynorsk! Etter å være frustrert i noen dager, så skrev jeg til NRK for å klage om det: kanskje burde de ha en webside på bokmål og en annen for nynorsk-lesere? Og så fikk jeg et svar. På nynorsk. Svaret gikk med mest på å si at det er krav i loven at en vis andel av innhold må være på nynorsk. Og at det også finnes innvandrere i de områdene hvor nynorsk er normen.
Det var ironisk at svaret var på nynorsk: selv jeg svarte på nynorsk henvendelser jeg fikk i min korte periode som saksbehandler da innbyggerne skrev på nynorsk. Men jeg tror at hun som svarte meg ville gjøre et poeng ut av det.
Jeg mener at svaret var problematisk. Nynorsk og bokmål er kanskje så langt fra hverandre som portugisisk er fra spansk. At nordmenn bør lære begge to høres fornuftig ut. Men at de må tvinges til å bruke begge er kanskje litt for mye for min smak. Jeg er glad i spansk, men ville aldri ønske å måte lese tekster på spansk i en portugisisk avis. Jeg undrer meg at folk tåler dette.
Og dette er enda verre på tv, og her må jeg være enig med Christian Borch og også med en tekst fra Therese Sollien som skrev om dette i sin spalt i Aftenposten.
Jeg elsker min opprinnelig aksent fra innland i Bahia, delstaten jeg kommer fra. Jeg le av de morsomme ordene vi har, og prøver å bruke de da jeg snakker med mine venner fra Brasil. Men når jeg møter andre brasilianer, så trappe vi ned de rare ordene, og vi tenker ikke på det. Og sånn fungerer overalt. Ikke her i Norge, dessverre.
Jeg mener ikke at hele landet burde slutte å bruke dialekter på grunn av innvandrere. Men jeg mener at det er litt egoistisk å sette dialektbruk så høyt når dette er til hinder for gjensidig forståelse, integrering og bedre kommunikasjon. Ja, mange nordmenn ser ikke problem med dette fordi de forstår jo alle dialektene. Men mange gjør ikke det. Og man skal ikke tvinges til å lære å forstå alle dialekter når det finnes et standard skriftlig språk som kan fint brukes.
Men hva vet jeg, kanskje de vet hva de gjør…
Skriv en kommentar