Er forsinkelser den nye normalen?

I september i fjor fikk vi buss for trikk mellom John Colletts plass og Rikshospitalet. Det var veiarbeid som skulle foregår til 9. januar. Erstatning var elendig fordi det var ingen koordinering mellom trikk og tog, slik at da vi kom ut av buss, så gikk ofte trikken uten å vente på oss. Og omvendt.

Men den 10. januar tok jeg trikken og var veldig spent for å endelig kunne komme meg til jobb uten å måtte gå i kulda med kjempe glatte fortauer. Men ble bedt å gå av ved John Colletts plass: arbeidene ville ikke bli ferdig før mars.

Noen få uke senere, turte Oslo Sporveiene ikke engang spå om når veiarbeidene skulle bli ferdig: plakatene som annonserte avvik ble erstattet med en tekst som sier at arbeidene fortsetter «inntil videre».

Man skulle tro på at slike avvik er unntak i Norge, og at vi er kompetent nok til å planlegge og levere det vi skal før frist. Men dessverre er regelen slik at flertall av prosjektene i Norge er forsinket. I en rapport fra NTNU skrevet at Morten Welde og Ingri Bukkestein i 2022 står det at ut fra 113 prosjekter som ble tatt inn i studiet, så var 62 av dem forsinket. Gjennomsnittet av forsinkelsen var 20 måneder!

Rapporten går inn i noen av årsakene til forsinkelse og hvor sannsynlig er for at et prosjekt vil bli forsinket. Starter man et prosjekt én måned for sent, så vil forsinkelse som regel bli mer enn én måned. Feil leverandør er den største årsak til at prosjektet ikke leveres ferdig på det avtalt tidspunktet.

Hva gjør dette med selvbildet vårt? Jeg husker at for noen år siden så fikk jeg som oppgave å lede en ikke veldig stort IKT prosjekt. Da jeg innkalte kollegaer til et møte og fortalte om fristen vi hadde, så det første jeg hørte var «det skjer ikke». Mistro på at noe kan faktisk leveres før fristen er utbredt. Det gjør at jobben (eller kunst) for å estimere varigheten til et prosjekt ser nesten ut som ren spådom, ihvertfall sett av medarbeidere eller av befolkning generelt.

Forsinkelser har blitt normalisert, dessverre. Mens det finnes alltid nyheter om hvor mye prosjektkostnad økes ved forsinkelse, det er lite estimering om hvor mye forsinkelsene påvirke hverdagslivet til alle. Tredve minutters lengre reisetid, en samlende pasientjournal som alle helsepersonell kan konsultere etter behov men som aldri ble levert, bedre t-banenett – alle er preget av slike forsinkelser, og akkurat dette tas ikke i betraktning når prosjektenes sent utlevering evalueres.

Norge bør utvikle verdensklasse kompetanse for prosjektstyring. Og forsinkelser må ansvarliggjøres. Det er ikke akseptabelt at vår selvbildet har blitt så dårlig at vi ikke stole på vår kompetanse lenger.