Hvem har lov til å si noe stygt om Norge?

I min F.No. (før Norge) tid var det noe vi pleide å si: Vi, altså, brasilianere, får lov til å kritisere Brasil eller si noe stygt om landet vårt. Dere, utlendinger, kan ikke det. Dette er en variant av det som sies i humørmiljøet, altså at man kan lage vits om sine egne, akkurat som han tannlege i en Seinfeld episode, som ble konvertitt til jødedom bare pga vitsene, men andre kan ikke det.

Derfor ble jeg litt ukomfortabel allerede i mine første år i Norge da utenlandske studenter klagde om noe de ikke likte her til lands. Og oh boy, så mye klagde de… «Nordmenn er kalde», «Norge er så dyrt og kaldt», «Nordmenn vil ikke prate med oss».

Jeg var litt overrasket da jeg kommenterte det til andre nordmenn som hørte kommentarene, og de sa: «nei, altså, det er godt å høre andre synspunkter. Vi Nordmenn kan være i egen boble, så det er godt med litt kritikk». Jeg synes at det var altfor diplomatisk dette der, men så begynte jeg å la merke at mange nordmenn spurte meg, liksom, «Hvorfor flyttet du hit? Er vi ikke for rart, vi nordmenn?». Det er litt paradoksalt at nordmenn ser noe av sine stereotyper som veldig negative, samtidig som de skryter mye av landet sitt («Verdens rikeste land», osv).

Jeg føler mer og mer komfortabel ved å peke på ting jeg synes er rare her i Norge, men noen ganger føler jeg at det er litt kjipt å gjøre det. Og nå, kanskje, fant jeg forklaringen, som er åpenbar, men som jeg likevel gikk glipp av:

Én av kommentatorene jeg liker minst i Norge er Sanna Sarromaa. Jeg deler mange av hennes synspunkter, men jeg synes at hennes bedrevitende tilnærming til kritikk og en tilsynelatende mangel av empati gjorde at jeg bare sluttet til å lese hennes artikler. Kanskje litt gammeldags av meg å sette formen foran innholdet, men jeg ser at den negative utviklingen i retorikk i land som Brasil ikke har ført til noe godt. Og dessuten bor hun her, men – så vidt jeg vet – er en stolt finne og ikke har norsk statsborgerskap. Ja, veldig rart av meg å kreve statsborgerskap av noen før de kan kritisere landet, men det bare føles rart at noen som ikke er norsk bor har og likevel har som misjon i sitt liv å kritisere og «fikse» Norge. Ja, denne tanken, dvs å mene at hun kunne gjøre det hun gjør om hun vær norsk - sitter ikke godt hos meg heler, men av noen mystisk grunn misliker jeg hennes kritisisme også fordi hun ikke er norsk.

Men våkningen kom da jeg nevnte dette med Sarromaa til en kollega som har utenlandsk opprinnelse. Han sa faktisk at han liker hennes «ranter», særlig fordi hun – som hvitt og nordisk – kan si ting med friheten som folk med innvandrerbakgrunn ikke ha. Dette slo meg hardt: Er det på grunn av det jeg har så positive meninger om Norge og nordmenn – som en bevisstløs reaksjon at noen temaer er tabu for sånn som meg?

Nei, det tror jeg ikke. Jeg har jo skrevet i landets største avis om ting jeg synes er feil her, men jeg synes at likevel har han et godt poeng. Selv om Sarromaa får mye hets (av «Dra tilbake til Finland»-type), tviler jeg at hun får så mye rasistisk tilbakemelding som hver gang én med ikke-vestlige opprinnelse skriver noe om Norge, sånn som han som skrev om fårikål.

I den samtalen med kollega så innså jeg at jeg har et slags skjold mot dette: at jeg har min brasiliansk opprinnelse til å romme til hvis jeg føler meg ubekvemt med noe: uenighet, kritikk og oppførsel. Kanskje det er det samme med Sarromaa. Men som de med innvandrerbakgrunn som er født i Norge ikke ha. Norge er alt de har, men likevel så opplever de at de fremdeles behandles annerledes, som den hjerteknusende artikkelen Ahmed Fawad Ashraf skrev.

Jeg har en veldig «juridisk» måte å tenke på sånne ting: jeg er norsk statsborger, derfor om noen prøver å delegitimere det jeg sier fordi jeg ikke er født her, så gir jeg blaffen fordi jeg er like norsk som dem. Men, som sagt, jeg har et sted i hodet mitt å rømme til. De med andre røtter enn Norge som er født her må leve med så mye dritt at vi som ser Norge som et lite paradis ikke ser.

Nei, jeg har ikke noe svar om hva som er god folkeskikk – eller hva som er kulturelt akseptabelt - når det gjelder å kritisere Norge hvis man ikke er norsk. Kanskje noen er ok med det, mens andre føler seg litt krenket. Jeg er av den siste.

Men uansett hva som menes om det, så er det viktig å normalisere tanken at det ikke finnes to eller tre type norsk statsborger. Det er bare én type. Og jeg mener fortsatt at det er vi, og bare vi, som kan si noe stygt om dette landet. 😃