Ja, du kan kalle det – og kanskje har du rett hvis du gjør det – for en norsk versjon av Godwin’s law: tendensen til å bagatellisere nazisme ved å sette terskelen svært lavt for å stemple noe som nazistisk.
Men forstå meg rett: det er ikke slik at jeg sier at Asle Toje og ABB kan sammenlignes. Asle Toje fremstår ikke som direkte gal, er en annerkjent norsk skribent og skriver på en akademisk måte – selv om denne måten, som Mozzie Marvati påpeker, kan fungere som en slags ferniss for et farlig tankegods.
Jeg må også innrømme at det er en kunst å snakke om problemer knyttet til innvandring uten å fremstå som rasist. Jeg beklager på det sterkeste, men hver gang jeg leser slike artikler, kan jeg ikke la være å sitte igjen med inntrykket av at det, bak fernissen, finnes noe rasistisk. Kanskje er Asle Toje ikke rasist, og mye av det han skriver tyder på at han ikke er det. Men dyrkingen av denne typen tankegods gir meg likevel inntrykk av at det her finnes noe mer enn resonnering, refleksjon og analyse: noe mer primitivt og instinktivt – den klassiske «dem mot oss»-tenkningen som finnes i de fleste kulturer.
Lider jeg selv av det samme problemet? Altså: av å assosiere et angivelig legitimt spørsmål om innvandring med ren rasisme, og dermed avfeie en legitim debatt? Det er fullt mulig. Men nettopp fordi slike artikler kommer fra akademikere, reagerer jeg sterkere. I akademia finnes det noe som heter metode. Metode innebærer at en mening er noe annet enn smak. Når metode mangler, handler det enten om preferanser eller meninger uten empirisk støtte.
Det var nøyaktig den samme følelsen jeg fikk da Cecilie Hellestveit for noen år siden kom med sin tirade om at innvandrere ikke burde få plass i akademia (eller noe i den retningen). Jeg husker godt at flere akademikere ba henne gi eksempler som kunne underbygge påstandene hennes. Da kom en jusprofessor henne til unnsetning og hevdet at det var hersketeknikk å be om slikt, og at hun hadde rett til å ha en mening. Dette gjorde meg bevisst på forskjellen mellom mening og smak: en mening bør bygge på noe. Kanskje mente jusprofessoren at hun hadde rett til en personlig smak – à la «hun har rett til å mene at innvandrere er skumle»? Eller var meningen hennes basert på fordommer?
Men hvis vi først skal ta slike meninger på alvor – og det må vi, ikke fordi de er seriøse, men fordi de setter dagsorden og gang på gang sår tvil om vår lojalitet til Norge, det vil si vi som ikke er født her – da må de også tåle kritikk.
«Men hvorfor mener du at dette er useriøst?» spør du meg kanskje. Vel, jeg ser minst tre problemer med argumentasjonslinjen:
La oss begynne med ideen om innvandrere som en trussel mot norsk kultur, verdier og lignende. Igjen må jeg beklage hvis jeg sårer noens følelser, men dette er noe av det mest provinsielle jeg vet om. Det minner meg om et brasiliansk lovforslag på 1990-tallet som ville forby utenlandske navn på nye bygninger.
Den norske særegenheten har fått mye oppmerksomhet. Terje Tvedt har skrevet om «norske verdier», og mange nordmenn ser på seg selv som litt annerledes – på godt og vondt. Det kan ikke nektes for at Norge har en egen kultur, tradisjon og en imponerende demokratisk utvikling. Men noen ganger fremstilles nordmenn nesten som en egen art, fundamentalt forskjellig fra resten av menneskeheten. Det er her slike forestillinger blomstrer: at «vi» er annerledes, kanskje bedre, og at «dere» aldri kan bli som oss. Kanskje sies det ikke eksplisitt at nordmenn er bedre, men poenget er tydelig.
Mange av de såkalte norske verdiene er universelle: ønsket om et rettferdig og fritt samfunn, likhet, tillit, solidaritet. At mye av dette er reelt og oppnådd i Norge, betyr ikke at det er særnorsk.
Det finnes endringer i en kultur og i en nasjon som er bekymringsfulle: gentrifisering av bydeler, smakløs «moderne» arkitektur, og så videre. Det finnes også endringer som er tidløse: eldre som klager over at unge ødelegger språket, for eksempel. Helt ærlig vet jeg ikke hvor på denne skalaen innvandring som «trussel» mot nasjonen egentlig hører hjemme.
For å sette det i perspektiv: I Norge går de færreste på restaurant for å spise tradisjonell norsk mat. Jeg skal la være å kommentere norsk mat (jeg elsker både fårikål og pinnekjøtt, og ville spist det ukentlig om jeg ikke var veganer), men internasjonalisering av mat er universell. Det er ikke et norsk fenomen, og vi kan – heldigvis – takke innvandring for mye av det. Samtidig ser jeg i skoleklasser at norsk kultur, språk og tradisjoner fungerer som limet som binder barna sammen: sønnene og døtrene våre snakker norsk, feirer 17. mai og heier på det norske flagget. Mange barn uten norske foreldre har bunad – til tross for at hver gang en mørkhudet kvinne bruker bunad på TV, følger det nesten alltid smakløse og rasistiske reaksjoner.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke Tojes frykt. Frykter han den samme Eurasia-teorien som ABB snakket om? Frykter han modernismen, slik Odd Nerdrum gjør? Frykter han at norsk språk skal forsvinne?
Uansett, som Tore Wig skrev i Morgenbladet, mangler Tojes analyser empirisk støtte – på samme måte som Hellestveit manglet det da hun uttrykte sin frykt (eller forakt?) for utenlandske forskere. Vanskeligheten ligger nettopp i at det er lett å blande nåtid med nasjon. Verden er alltid i endring. Denne typen romantisk tilknytning til et idealisert og idyllisk land skaper ikke tilhørighet i en borgerlig forstand. Tilhørighet kommer av gjensidig respekt, demokrati og inkludering.
Men én frykt deler jeg med Toje: frykten for glemsel. Jeg er ikke overbevist om at nordmenn er i ferd med å glemme hvem de er, slik Toje synes å frykte. Jeg er mer bekymret for at vi glemmer at denne typen nasjonalisme historisk sett alltid har ført til katastrofer. Vi har nesten glemt hva som ble gjort mot jødene under andre verdenskrig, og plutselig er vi igjen i en tid hvor jøder lever i frykt for egen sikkerhet. Når Toje snakker om «selvopptatte minoriteter», får jeg gåsehud. Er det bare meg?
Det andre problemet er forestillingen om lojalitet: at «nye nordmenn» mangler vilje eller evne til å forsvare landet eller føle tilhørighet. Dette henger tett sammen med det tredje problemet jeg nevnte: fraværet av innvandrernes perspektiv i debatten.
Toje – på samme måte som Hellestveit da hun ønsket et mindre internasjonalt forskningsmiljø – synes ikke å forstå hvilke utfordringer innvandrere faktisk møter i Norge, og vet lite om deres drømmer, håp og bekymringer. Hellestveit virket for eksempel ikke klar over hvor vanskelig det er for personer med internasjonal bakgrunn å få jobb, hvor mye som arbeider mot dem: språk, kultur, nettverk. Nå er det Toje som overser dette. De av oss som blir i Norge, gjør det fordi vi opplever at dette også er vårt land: her har vi venner, arbeid og familie. Ja, noen har ikke noe annet sted å dra. Men mange av oss valgte å bli. Til tross for mistanken om at vi ikke er «norske nok». Til tross for den provinsielle frykten for at vi ikke kan forstå landet. Til tross for antydningen om at vi bare er her for et pass, uten respekt for pliktene det medfører.
Som tidligere jurist – og som en person fra et land bygget av innvandring – ser jeg på statsborgerskap som likhet for loven. Det handler ikke om «norske verdier» (hva nå enn det betyr), og heller ikke om bunad. Det handler om rettsstat, demokrati og likhet for loven. Det er dette som gjør Norge spesielt. Når noen hevder at man ikke kan være «helt norsk» på grunn av etnisitet, undergraver de nettopp det som gjør Norge til Norge: likhet under loven. Sivilisasjon finnes ikke bare i kultur, språk og tradisjon – den finnes først og fremst i hvordan vi organiserer samfunnet og tar vare på hverandre.
Selvfølgelig finnes det reelle problemer knyttet til innvandring: arbeidsledighet, manglende integrering og lignende. Derfor oppleves det troverdig når Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden tar dette opp. Problemer med innvandring knyttes da ikke til en stråmann. Når innvandring kobles til nasjonal identitet – uansett hvor forsiktig det gjøres – etterlater det alltid en sur bismak: innvandring blir syndebukken for desillusjonen over et Norge som enten ikke lenger finnes, eller som forandrer seg, slik verden alltid gjør.
Denne typen nostalgisk forhold til fedrelandet kunne vært avfeid som gammeldags, dersom den ikke var farlig. For hvem blir den neste galningen som lar seg inspirere av dette, slik ABB i sin tid lot seg inspirere av Fjordman? Det er dette som er tragedien. Det må være lov å skrive og tenke slik Toje gjør, selv om det bygger på en barnslig frykt for at verden – og Norge – endrer seg, og at Norge kanskje slutter å eksistere som nasjon. Det må også være lov å feilaktig skylde på innvandring. Men når slike forestillinger får uforholdsmessig mye spalteplass og presenteres som analyse, kan mange ta for vitenskap det som i realiteten bare er desillusjon.
En mer fruktbar dialog ville forutsatt at Toje og andre som hevder å ønske en «ærlig debatt», faktisk inkluderte dem som beskyldes for å ødelegge Norge – nemlig innvandrerne selv.
Vi er i rommet, Toje. Ikke snakk om oss som om vi ikke kan høre deg. Ikke beskyld oss for din egen romantiske illusjon om et statisk Norge.
]]>Men den 10. januar tok jeg trikken og var veldig spent for å endelig kunne komme meg til jobb uten å måtte gå i kulda med kjempe glatte fortauer. Men ble bedt å gå av ved John Colletts plass: arbeidene ville ikke bli ferdig før mars.
Noen få uke senere, turte Oslo Sporveiene ikke engang spå om når veiarbeidene skulle bli ferdig: plakatene som annonserte avvik ble erstattet med en tekst som sier at arbeidene fortsetter «inntil videre».
Man skulle tro på at slike avvik er unntak i Norge, og at vi er kompetent nok til å planlegge og levere det vi skal før frist. Men dessverre er regelen slik at flertall av prosjektene i Norge er forsinket. I en rapport fra NTNU skrevet at Morten Welde og Ingri Bukkestein i 2022 står det at ut fra 113 prosjekter som ble tatt inn i studiet, så var 62 av dem forsinket. Gjennomsnittet av forsinkelsen var 20 måneder!
Rapporten går inn i noen av årsakene til forsinkelse og hvor sannsynlig er for at et prosjekt vil bli forsinket. Starter man et prosjekt én måned for sent, så vil forsinkelse som regel bli mer enn én måned. Feil leverandør er den største årsak til at prosjektet ikke leveres ferdig på det avtalt tidspunktet.
Hva gjør dette med selvbildet vårt? Jeg husker at for noen år siden så fikk jeg som oppgave å lede en ikke veldig stort IKT prosjekt. Da jeg innkalte kollegaer til et møte og fortalte om fristen vi hadde, så det første jeg hørte var «det skjer ikke». Mistro på at noe kan faktisk leveres før fristen er utbredt. Det gjør at jobben (eller kunst) for å estimere varigheten til et prosjekt ser nesten ut som ren spådom, ihvertfall sett av medarbeidere eller av befolkning generelt.
Forsinkelser har blitt normalisert, dessverre. Mens det finnes alltid nyheter om hvor mye prosjektkostnad økes ved forsinkelse, det er lite estimering om hvor mye forsinkelsene påvirke hverdagslivet til alle. Tredve minutters lengre reisetid, en samlende pasientjournal som alle helsepersonell kan konsultere etter behov men som aldri ble levert, bedre t-banenett – alle er preget av slike forsinkelser, og akkurat dette tas ikke i betraktning når prosjektenes sent utlevering evalueres.
Norge bør utvikle verdensklasse kompetanse for prosjektstyring. Og forsinkelser må ansvarliggjøres. Det er ikke akseptabelt at vår selvbildet har blitt så dårlig at vi ikke stole på vår kompetanse lenger.
]]>Da datamaskiner ble en ting for alle, og ikke bare for entusiaster, brukervennligheten og markedsdominans gjorde at mange ble vant med noen programvarer og at man ikke har et bevis forhold på hvorfor de bruker disse og ikke andre produktene, annet enn at det er disse de er komfortabel med. Jeg husker da jeg jobbet i noen miljøer som f eks blant jurister og foreslo noe annet enn Word for tekstbehandling. Svaret var alltid nei – de hadde ikke tid til noe annet.
Valg om visse programvarer fører til konsekvenser: før kunne man kjøpe Microsoft Word. Nå skal det abonneres. Filene pleide vi å lagre i vår egen datamaskin. Nå lagrer vi de i skyen, og vi må betale for det.
Bedrifter har også gått sammen vei og i dag kjøper løsninger fra de etablerte amerikanske selskaper, selv om det finnes gratis løsninger basert på åpen kildekode. Og alle data skal lagres i sky fordi det skal være mer lønnsomme enn å lagre data lokalt.
Men er trenden i ferd til å snu?
For ikke mer enn ti år siden var skyen løsningen til alt når det gjelder IT. Til tross for mange bekymringer om personvern, siden de alle fleste skyleverandører var – og er – amerikanske selskaper som Microsoft og Amazon, var skyen fortsatt veien å gå. Det skulle være billigere å lagre alt i skyen – fra våre feriebilder til kommunedata, og det skulle bidra til effektivisering i sektoren.
Det ser ut sånn at smellet, i formen av gigantiske regninger, har nå kommet. For de som følger med IT-relaterte nyheter, så ser man ofte reportasjer om bedrifter og kommuner i verden som nå sliter med å betale lisenskostnader til Microsoft-produkter. I Danmark har kostnaden for kommunesektoren økt fra ca 300 millioner danske kroner til ca 520 millioner, fra 2018 til 2024. Lisenskostnader er ikke nødvendigvis relatert til skykostnader, men Microsoft og andre selskaper har sluttet å tilby de såkalte on-premise løsningene (eller har sluttet å videreutvikle de på like linje) og har nesten tvunget bedrifter til å flytte til sky.
Hvis vi kan spekulere på årsaken til slik kostnadsøkning, så vil svaret godt variere fra makedskonsentrasjon til nye og nødvendige features som krever ofte nye lisenser.
Noe spesielt med dette økosystemet er det som kalles for vendor lock-in: velger man en leverandør, så blir integrasjon med andre gunstige produkter umulig eller dyrt. Og jo mer man bruke disse tjenestene, jo mer vanskelig blir det å flytte til en annen leverandør.
Noen har jo prøvd: allerede i 2000-årene prøvde München, i Tyskland, å migrere alle sine datamaskiner fra Microsoft til Linux, det berømte gratis operativsystemet som ikke ennå har falt i smak hos ikke-entusiaster. I 2017 ombestemte bypolitikerne i München og startet å bruke Microsoft-produkter på nytt, kun for å ombestemmer seg igjen i 2020.
Men nå kommer en ny bølge av migrering til åpenkildekode-baserte løsninger: Schleswig-Holstein delstaten i Tyskland skal nå flytter mer en 30.000 pc-er til å bruke noe annet enn Microsoft Office. Motivasjonen er å ha kontroll på egen data, men man også ser at lisenskostnad er også en kraftig faktor her. De også begynner å ta i bruk åpne løsninger for lagring av filer.
En kort oppsummering av problemet: de større selskapene vil selge sine skytjenester. Nye funksjonaliteter kommer tidligere eller kun på skyprodukter. Etter at de tas i bruk så blir det vanskelig for kundene å bytte til en gunstigere leverandør. Men dette er det økonomiske aspektet.
Personvern og kontroll på egen data kan også bli utfordrende. Allerede 2011 saksøkte Max Schrems, da en ung jusstudent, Facebook. En konsekvens av dommen var det at overføring av personopplysninger til USA ble erklært som mangefull når det gjelder beskyttelse av EU-statsborgeres rettigheter. EU og USA fikk en ny avtale i et forsøk for å tilpasse seg, men Schrems saksøkte Facebook igjen av sammen grunn og fikk medhold i 2020. Mange mener at, selv om det kom en ny avtale mellom EU og USA, så kommer Schrems med en ny rettsak.
NSM har allerede uttalte seg om behov for en nasjonal skytjeneste. Men det vi ser i praksis er at både bedrifter og staten satser fortsatt mye på proprietære – og dyre - løsninger. De fleste store konsulentselskapene er spesialister i å selge løsninger baserte på proprietære plattformer. Kanskje trenger Norge en digital dugnad for å snu retningen. Det er ikke bærekraftig å satse på proprietære programvarer som fører til en avhengighetsspiralen: høye kostnader, mindre kontroll over egne data og vendor lock-in.
Men slik migrering fra proprietære og skybasert løsninger til løsninger som er basert på åpen kildekode er ofte ikke så lett: dette krever tilpasningsdyktige organisasjoner, investering i utvikling av egen løsninger og bevisstgjøring av brukere. Erfaring av München viser oss at det må kreves en omfattende og arbeid for å kartlegge arbeidsflytene og tilpasning til løsninger som er basert på åpen kildekode.
Man vil møte motstand med slike endringer: mange er veldig avhengig av å bruke Word, for å gå tilbake til etablerte vaner. Men dette har blitt dyrere og dyrere. Det finnes et mangeårig rykte at åpenkildekode løsninger ikke er bra nok. Ryktet var (kanskje) litt fortjent før, men det som ses nå er at gratis løsninger har blitt mye bedre og konkurransedyktige. Men gamle vaner er harde å kvite seg av: det gjøres når man har vondt i lomma eller når det finnes noe bedre å bruke. Kanskje er vi der nå?
Skribenten er ansatt ved Universitet i Oslo, men skriver ikke på vegne av sin arbeidsgiver.
]]>Men det som var viktigste var at vi hadde inntrykk at mange av oss beboere ikke lenger ser på lineær-TV, dvs, på den gode og gamle TV der vi er begrenset på hva som kringkastes her og nå. De fleste abonnerer på strømmetjenester, der man kan velger når som helst hvilket program man skal se.
Vi utførte en spørreundersøkelse og fikk vite at over 60% av beboere ikke ville betale for TV. Dette er i tråd med data fra SSB som allerede i 2020 viste at over halvparten av befolkningen har droppet lineær-tv. Våre beboere ville bare ha et raskt internett med en moderne infrastruktur. De tradisjonelle leverandørene tilbyr ikke bare internett abonnement eller hvis de gjør det, så vil TV-abonnement vært veldig dyrt.
Da byttet vi til en annen leverandør og fikk splitter nye fiberkabler i våre leiligheter og veldig raskt internett. Men da kom problemene.
Med denne modellen, så måtte beboerne velge selv hvilken tv-leverandør de ønsker. De fleste valgte RiksTV, men frustrasjon er like uansett hvilken leverandør man velger.
Når man kun abonnerer på internett, så blir TV kanaler og andre innhold levert på internett – det såkalte IPTV. Det er ikke ulike det vi fikk av vår tidligere leverandør, men endringen i grensesnitt gjort meg bevisst på hvor lite brukervennlige disse tjenestene er når man skal se på lineær-TV.
Når man er vant til tradisjonelle bruk av TV, så er det ikke så mye å gjøre. Man slår på tv’en, kanskje man skal velge «kilde», og så er det bare å trykke på pil opp/pil ned eller på tallene på fjernkontroll for å bytte kanaler.
De IPTV-aktørene tilbyr de tradisjonelle tv-kanalene gjennom en app som man kan installere på smart-tv eller på strømmebokser som Apple TV eller Google Chromecast. Det er ikke veldig annerledes enn det man har hatt i de siste årene med tv-boks fra ulike leverandører.
Det som er veldig problematisk er at design av den hele brukeropplevelsen tar ikke hensyn til den største gruppen av tv-seere: de som er over 60 år. Mens 47% av befolkning ser fortsatt på lineær tv, så det 78% av de mellom 65 og 79 år som gjør det. Og over 81% av de som er over 80 år ser på TV daglig.
Jeg mener ikke i det hele tatt at folk over 60 år ikke kan tilpasse seg til nye teknologier. Tvert i mot: det jeg ser er at mange er entusiaster av å lære nye ting. Men tilbakemelding jeg får er at ting blir unødvendige komplisert for de fleste, og nesten ubrukelig hvis man har utfordring/sykdommer som begrenser bevegelser, syn, osv.
For at man skal se på en TV kanal med de fleste appene, så skal man først slå tv på, og så man må bruke pilene på fjernkontroll for å velge en app. Deretter, må man velge «TV», og så «se på tv». Dette trenges ikke å gjøres hver gang, siden boksen «husker» hvor man var før – men den «glemmer» det ikke så sjeldent heler.
Og for å bytte kanalen så må man bruke pil opp og pil ned, men man må bekrefte med knappen som står midderst på fjernkontroll. Seeren har to-tre sekunder for å bekrefte det. Hvis ikke, så forsvinner kanalen man skal bytte til. Og hvis man er så uheldig å trykke på denne knappen etter at kanallogoen man skulle bytte til har forsvunnet, så spooler man tilbake 30 minutter på det man hadde. Og da må man bruke pilene for å komme tilbake.
Og i tillegg kommer flere utfordringer: fjernkontroll som ikke slår tv’en av og på eller som ikkek styrer lydvolum godt nok, og som tvinger brukerne å ha to fjernkontroll – én for boksen og én for tv.
RiksTV har sendt en fjernkontroll for de som bestiller den som løser noen av disse utfordringer ved å tilføye numeriske knapper slik at man kan gå rett til kanalen man ønsker. Den kommer også med en «direkte»-knapp for å «fikse» kanaler som er veldig tilbake i tid.
Men det undrer meg hvorfor akkurat de som ser mest på tv ikke får et grensesnitt som er enkelt å bruke.
Det er mange måter å gir brukerne denne brukeropplevelsen: Kanskje ved å tilby en dedikerte boks til kundene slik at de kan ha lineær tv akkurat som de er vant til: ikke noe spooling, ikke noe bekreftelse for å bytte kanaler, ikke noen app, som også kontrollerer tv på en pålitelig måte. Make lineær TV lineær again, liksom.
Eller kanskje man kan åpne API-et sitt (API er kode som brukes slik at to IT-systemer kan kommunisere med hverandre) slik at andre aktører kan tilby produkter som er tilrettelagt for spesielle grupper? En slik tilnærming ville åpne for løsning som en slags Doro TV, akkurat som man har Doro telefoner, uten kompleksiteten som mange ikke trenger, men som er lett å bruke.
Vi er heldige at vi bor i et borettslag da de alle fleste som har disse utfordringene med TV har fått help av sine naboer. Men vi tar med oss frustrasjonen deres, som blir fortvilt hver gang boksen omstarter, eller oppdateres, eller om brukeren plutselig blir avlogget.
Og vi har ikke en gang startet å snakke om kundeservice: om dette kan man skrive mange sider…
]]>Det har vært en del styr i media i det siste da Christian Borch gikk ut mot dialektbruk på NRK. Dette er et viktig tema for meg.
Som én som har lært norsk i voksen alder så ser jeg naturlig på dialekt mer som ekskludering enn en inkludering faktor for integrering i det norske samfunnet, samtidig som jeg ser som positivt og berikende å beskytte og verne dialekter. Men er disse to, altså å unngå dialekter i noen tilfeller og å verne dialekter, forenelig med hverandre?
Det er mye ting som er særnorsk: mye tillit i samfunn, dugnad, osv. Dialektbruk er sikkert en av dem. Men så kommer spørsmål:
Nettopp fordi jeg trives godt her så er jeg forsiktig å mene at vi kunne gjøre ting litt som de gjøre i andre land. Men akkurat med dialekt, mener jeg at det er en del overdrivelse her. Men dette ser jeg fra en innvandrers perspektiv.
Da jeg var et barn så var Brasil fortsatt under diktatur. Og det er en diktatur mentalitet som preger deg hvis du lever under diktatur. Man blir litt mer nasjonalistisk, og det er en slags besettelse den idéen om å skape en høyere tilhørighet til nasjonen. Derfor var regionale aksent knapt å høres på tv. Derfor lære man fortsatt et standard språk på skole som blir mer og mer fjernt fra hverdagsspråket.
Og jeg ser at det er det samme i andre land som Spania, Frankrike og Italia. Naboen min som er fra Italia sa at alle snakker med hverandre på standard italiensk hvis de snakker ulike dialekter.
Og ja, etter at diktaturene eller strenge regimer sluttet i disse landene og at de nasjonale/regionale språkene fikk endelig en større plass i hverdagslivet, standardspråket hadde fortsatt sin plass som et fellesspråk for nasjonen.
Men i Norge ser det slik at kamp for dialekt bruk fortsetter etter noen tiår med utpressing. Det er oppsiktsvekkende at når nyankomnere til Norge og som begynner å lære språk får aldri en slack, liksom: nordmenn viker ikke fra dialekten sin for å gjøre seg forståelig til de som vil lære seg norsk. Det er enten dialekt eller engelsk.
Og jeg har sett mye av det: som en venn som strebet etter å lære seg norsk i Stavanger og som plutselig flyttet til Oslo med mannen sin bare for å få høre et neste uforståelig språk i hovedstaden. Eller hun som giftet seg med en nordmann som sa allerede i starten at han ville ikke snakke “på bokmål” - hun kunne velge: dialekt eller engelsk.
Min egen erfaring er preget av frustrasjon: jeg er veldig glad i å lese nyhetene. Men det var noen dager at de meste interessante saker var på nynorsk! Etter å være frustrert i noen dager, så skrev jeg til NRK for å klage om det: kanskje burde de ha en webside på bokmål og en annen for nynorsk-lesere? Og så fikk jeg et svar. På nynorsk. Svaret gikk med mest på å si at det er krav i loven at en vis andel av innhold må være på nynorsk. Og at det også finnes innvandrere i de områdene hvor nynorsk er normen.
Det var ironisk at svaret var på nynorsk: selv jeg svarte på nynorsk henvendelser jeg fikk i min korte periode som saksbehandler da innbyggerne skrev på nynorsk. Men jeg tror at hun som svarte meg ville gjøre et poeng ut av det.
Jeg mener at svaret var problematisk. Nynorsk og bokmål er kanskje så langt fra hverandre som portugisisk er fra spansk. At nordmenn bør lære begge to høres fornuftig ut. Men at de må tvinges til å bruke begge er kanskje litt for mye for min smak. Jeg er glad i spansk, men ville aldri ønske å måte lese tekster på spansk i en portugisisk avis. Jeg undrer meg at folk tåler dette.
Og dette er enda verre på tv, og her må jeg være enig med Christian Borch og også med en tekst fra Therese Sollien som skrev om dette i sin spalt i Aftenposten.
Jeg elsker min opprinnelig aksent fra innland i Bahia, delstaten jeg kommer fra. Jeg le av de morsomme ordene vi har, og prøver å bruke de da jeg snakker med mine venner fra Brasil. Men når jeg møter andre brasilianer, så trappe vi ned de rare ordene, og vi tenker ikke på det. Og sånn fungerer overalt. Ikke her i Norge, dessverre.
Jeg mener ikke at hele landet burde slutte å bruke dialekter på grunn av innvandrere. Men jeg mener at det er litt egoistisk å sette dialektbruk så høyt når dette er til hinder for gjensidig forståelse, integrering og bedre kommunikasjon. Ja, mange nordmenn ser ikke problem med dette fordi de forstår jo alle dialektene. Men mange gjør ikke det. Og man skal ikke tvinges til å lære å forstå alle dialekter når det finnes et standard skriftlig språk som kan fint brukes.
Men hva vet jeg, kanskje de vet hva de gjør…
]]>Og da må jeg gjenta gang etter gang at ja, vi er heldige vi som bor i Norge, men virkeligheten er mer kompleks enn det, og det er med bittelitt skam jeg innrømmer at nei, livet her er langt fra perfekt, og jeg er veldig redd for utviklingen.
Case in point, det norske helsevesenet. Jeg pleide å være veldig stolt å bo i et land hvor tilgang til helsetjenester er nesten gratis, at det er lett tilgang til helsetjenester og at kvalitet er høyt. Dette er sant i seg selv, men sammenlignet til andre land, det er enda mer tydelig at vi har et godt system.
Men kanskje ikke så lenge.
Jeg vet ikke om dette er et Oslo/storby fenomen, men vi merker at slitasje i helsetjenestene er synlig og utvikling av privat tjenester forsyner seg av dette.
Når jeg sier dette, baserer jeg meg på anekdotisk og personlige erfaring, og jeg vet at dette kan være misvisende. Men det jeg har opplevd i det siste bekrefter en del rykter om det norske helsevesenet:
Dattera mi hadde i fjor en ekstrem vondt i magen. Hun lille våknet opp midt på natta og skrek som bare det. I løpet av to uker måtte jeg drar til legevakten fire ganger med henne i fangen.
Kommer man til legevakten i Oslo, blir man oppfordret til å dra hjem. “Du kan vente og du skal se en lege, men det kan ta mange timer. Hvis du vil dra hjem for å se om det blir bedre…” er det typisk å høre.
Men man forventer ikke å høre det når man dra til legevakten kl 2 på natta med en fireåring. Og det er akkurat det man hører. Tre ganger i løpet av to uker.
Terskelen til å dra til legevakten er høyt akkurat pga slike ting. Og der måtte vi venter - jeg og fireåringen - opp til fire timer, i et fult rom med bråkette brusautomat, bare for å få en lege som sendte oss hjem uten å gi et eneste råd.
Etter to ganger, dro vi til en privat legevakt. Der slapp vi å:
Ja, vi søkte en fastlege i mellomtiden. Og det var ikke med som var forskjellig. Men da fikk vi blodprøve - men måtte aktivt søke oppfølging fra legen: “ok, resultatet har kommet, hva skal vi gjøre?”. “Tja, det kan være mange ting, usikker hvor vi starter.”
Vi var akkurat i sensommer, og skulle reise til Sveits. Der skjedde det igjen, og gikk vi til en privat klinikk, og fikk god behandling som kostet oss mye.
Men plagen fortsatt, og med en gang vi landet i Oslo tok vi taxi og gikk til en privat barnelege som ga oss riktig medisin som gjorde at hun lille fikk endelig sove en full natt uten smerte, etter tre uker. Ja, det kostet mye, det.
Den samme private barnelegen reddet oss én gang tidligere, forresten, da hun lille var ett år gammel. Hun hostet gjennom hele natta i mange uker. Vi fikk henvisning til en spesialistklinikk. De hadde ikke plass før februar, og dette var desember. Vi ringte etter at symptomene ble verre, og de sa at de kunne ikke gjøre noe. Vi bestemte oss å prøve én privat barnelege, som reddet oss for første gang. Da vi kom i februar til den klinikken vi fikk henvisning til, ble legen veldig skuffet over at vi måtte gå til en privatklinikk og at vi ikke fikk time ummidelbart mtp barnetstilstand.
Da jeg ble forkjølet for seks måneder siden, dro jeg til en fastlegen. Da fikk jeg beskjed av henne at man skal ikke gå til legen bare fordi man hoster litt og er litt forkjølet. Jeg var forkjølet i minst tre uker, og var bekymret. Jeg har ikke medisinutdannelsen, som hun ser ut til å kreve av meg, og var på ingen måte i stand til å vurdere om det var hensiktsmessig å oppsøke legehjelp.
Siden symptomene ikke ga seg, gikk jeg til et privat legekontor. Ble mottatt med smil og oppmerksomhet. Fikk blodprøve. Det var COVID. Da hadde jeg en forklaring for hoste som ikke ga seg.
I år ble jeg syk igjen. Tør ikke å gå til fastlegen. Og ble forbanna for at jeg måtte betale en privatlege igjen, bare for at jeg ikke får høre at jeg må la være å “forstyrre” (selvfølgelig sa fastlegen ikke det, men sånn føltes det). Og hos privatlegen fikk jeg en varm velkomsthilsen, skikkelig eksaminering, og resept på medisin som skulle hjelpe meg.
Ja, det er sikkert mer kompleks enn det, men inntrykk er selvfølgelig at man må betale for å få god helsehjelp. Men for å være helt ærlig, det er ikke sånn at jeg tviler på kompetanse til fastlegen som skuffet meg - hun ER flink. Er det systemet som knuser legens empati eller dyktighet, kanskje? Eller er jeg bare en privilegert som kunne betale for luksusen å få behandling for noe så banalt som en forkjølelse? Bør jeg ha skyldfølelse for å søke hjelp hos fastlegen når jeg føler dårlig, eller når jeg betale for å “kjøpe meg” vennlighet, oppmerksomhet og behandling?
Merk at jeg fikk absolutt fantastisk helsehjelp da jeg var i nødssituasjon. Så jeg tror at systemet er godt forberedt til å gi god helsehjelp i alvorlige situasjoner. Men inntrykket jeg har er at i for “hverdagens helsehjelp” så funker alt veldig dårlig. Og at det blir enda mer vanlig å måtte betale for å bli behandlet. Og det gir meg en litt flashback av hvordan var livet i Brasil, hvor de som hadde en godt betalt jobb kunne få helsehjelp, men de som ikke hadde det måtte lide i lange køer og uoppmerksomme leger.
Og jeg blir litt forbanna. Kanskje fordi jeg vokste opp preget av venstresidens ideale om universell tilgang til helsetjeneste. Kanskje fordi jeg virkelig trodde at offentlige tjenester kan bli like gode som private tjenester. Kanskje fordi jeg nekter idéen at det er penger som motiverer oss mest for å gjøre en god jobb.
Kanskje var jeg naiv. Eller er det kanskje politkerne som svikter oss - det er dem vi pleide å skylde - i Brasil i hvert fall. Og om det var deres skyld eller ikke, var de ofte ikke å stole på uansett, så ingen skade å skylde dem. Men er det virkeligheten som knuser idealene jeg hadde om et verdig, universelt helsevesenet, eller kan dette fikses? I alle fall er jeg ikke klar for å kaste bort troen at det offentlige kan gjøre bedre. Men kontrasten mellom privat og offentlig helsehjelp i Norge begynner til å bli så alvorlig at det skal bidra til en enda større klasseskille om man ikke gjør noe med det.
]]>Jeg kommer fra en kultur da alt forsterkes: lyd, følelser, stemme og mengde. I hvert fall føles det slik nå etter mange år i Norge. Sammenkomsten med gamle og gode venner og familie var noe som ga meg ikke bare inderlig glede, men et nesten ubevisst ønske å bo der, eller å aldri hatt dratt derifra. Tanken om et livet jeg kunne ha levd fulgte meg mens jeg kjørt på byens vakreste aveny. Det var litt annerledes for meg, som ofte skryter av Norge og av livet jeg har her. Det var et ønske å være fortsatt en del av det hele: de lange, gode lunsj sammen. De vitsene. Rausheten. Klemmer. Smakene. Kaldt øl og brennende sol.
Jeg pleier å være bevisst på at man ikke skal sammenligne landet man bor i med landet man kommer fra. Dette er en felle mange utvandrere gjør, og dette er en av det meste arrogant jeg vet om. Og jeg tror at jeg klarte det – jeg var faktisk ikke fristet til å gjøre det, fordi dette var så godt å være der.
Dette er kanskje en følelse som andre med innvandrerbakgrunn ikke ha – spesielt de som har bodd her helle livet sitt. En norsk kollega med innvandrerbakgrunn fortalte meg en gang om vanskelighet å vokse opp hit uten særlig forhold til «hjemlandet» - men likevel at Norge kan fortsatt være et fremmedland for han. Du skjønner storyene: han er blant de som alltid blir stoppet i passkontrollene, politi, osv. Men som likevel ikke kan morsmålet til foreldrene og Norge er jo hans eneste land. Det var en lite privilegium å kunne forholde seg til to land, tenkte jeg, uten å føle svikt av begge.
Men så kom kultursjokkene: hetede diskusjoner, ordene som fornærmer, men som likevel ikke er dårlig ment. Byråkrati. Ulikhet. Det var et sjokk for meg, for eksempel, vant som jeg har blitt til diskusjoner i Norge hvor man argumenterer på en mye mer diplomatisk måte, å høre «bullshit» hver gang jeg sa noe som samtalepartnere ikke var enig om. Jeg måte minnes av en kjær venn at sånn kan man gjøre fordi man er blant venner. Jeg måtte innse at jeg har mistet mye av mine sosiale reflekser når jeg var der og som jeg hadde der jeg bodde der.
Og det er vanskelig å sette seg inne i det politiske klimaet i et helt polariserende samfunn som det brasilianske har blitt. Da måtte jeg tenke veldig forsiktig før jeg si noe, siden familiene har blitt splittet og mange venner har blitt uvenner.
Da måtte jeg innse at selv om jeg har i praksis to land, så har jeg blitt litt sånn som han kollega: jeg har mistet mye av det gamle landet – det finnes ikke lenge, og jeg er heler ikke det samme, og det blir alltid noe jeg kommer til å mangle noe her (språk? Riktig hudtone? Lys?). Men kanskje var det hele bare nostalgi - eller nysgjerrighet – om et livet jeg har valgt å ikke leve der.
Men én ting jeg vet veldig tydelig: hvor hjemmet er. Jeg pleier å si, halvtullende, halvseriøs, at den beste følelsen som finns er når man tar Flytoget på Gardemoen etter ferie i utlandet. Den stillheten. Alt går litt sakt. Da får jeg høre egne tanker. Bort er bråk og kaos, det vidunderlige kaoset fra mitt gamle land. Jeg var spent om jeg ville føle det igjen, etter en så flott ferie som ga meg så sterkt inntrykk. Men ja, folkens: Flytoget leverte (selv om det var en god venn som hentet oss på flyplassen). Den umiskjennelige følelsen av å være hjemme. Og som det sies: bort er bra, men hjemme…
]]>Derfor ble jeg litt ukomfortabel allerede i mine første år i Norge da utenlandske studenter klagde om noe de ikke likte her til lands. Og oh boy, så mye klagde de… «Nordmenn er kalde», «Norge er så dyrt og kaldt», «Nordmenn vil ikke prate med oss».
Jeg var litt overrasket da jeg kommenterte det til andre nordmenn som hørte kommentarene, og de sa: «nei, altså, det er godt å høre andre synspunkter. Vi Nordmenn kan være i egen boble, så det er godt med litt kritikk». Jeg synes at det var altfor diplomatisk dette der, men så begynte jeg å la merke at mange nordmenn spurte meg, liksom, «Hvorfor flyttet du hit? Er vi ikke for rart, vi nordmenn?». Det er litt paradoksalt at nordmenn ser noe av sine stereotyper som veldig negative, samtidig som de skryter mye av landet sitt («Verdens rikeste land», osv).
Jeg føler mer og mer komfortabel ved å peke på ting jeg synes er rare her i Norge, men noen ganger føler jeg at det er litt kjipt å gjøre det. Og nå, kanskje, fant jeg forklaringen, som er åpenbar, men som jeg likevel gikk glipp av:
Én av kommentatorene jeg liker minst i Norge er Sanna Sarromaa. Jeg deler mange av hennes synspunkter, men jeg synes at hennes bedrevitende tilnærming til kritikk og en tilsynelatende mangel av empati gjorde at jeg bare sluttet til å lese hennes artikler. Kanskje litt gammeldags av meg å sette formen foran innholdet, men jeg ser at den negative utviklingen i retorikk i land som Brasil ikke har ført til noe godt. Og dessuten bor hun her, men – så vidt jeg vet – er en stolt finne og ikke har norsk statsborgerskap. Ja, veldig rart av meg å kreve statsborgerskap av noen før de kan kritisere landet, men det bare føles rart at noen som ikke er norsk bor har og likevel har som misjon i sitt liv å kritisere og «fikse» Norge. Ja, denne tanken, dvs å mene at hun kunne gjøre det hun gjør om hun vær norsk - sitter ikke godt hos meg heler, men av noen mystisk grunn misliker jeg hennes kritisisme også fordi hun ikke er norsk.
Men våkningen kom da jeg nevnte dette med Sarromaa til en kollega som har utenlandsk opprinnelse. Han sa faktisk at han liker hennes «ranter», særlig fordi hun – som hvitt og nordisk – kan si ting med friheten som folk med innvandrerbakgrunn ikke ha. Dette slo meg hardt: Er det på grunn av det jeg har så positive meninger om Norge og nordmenn – som en bevisstløs reaksjon at noen temaer er tabu for sånn som meg?
Nei, det tror jeg ikke. Jeg har jo skrevet i landets største avis om ting jeg synes er feil her, men jeg synes at likevel har han et godt poeng. Selv om Sarromaa får mye hets (av «Dra tilbake til Finland»-type), tviler jeg at hun får så mye rasistisk tilbakemelding som hver gang én med ikke-vestlige opprinnelse skriver noe om Norge, sånn som han som skrev om fårikål.
I den samtalen med kollega så innså jeg at jeg har et slags skjold mot dette: at jeg har min brasiliansk opprinnelse til å romme til hvis jeg føler meg ubekvemt med noe: uenighet, kritikk og oppførsel. Kanskje det er det samme med Sarromaa. Men som de med innvandrerbakgrunn som er født i Norge ikke ha. Norge er alt de har, men likevel så opplever de at de fremdeles behandles annerledes, som den hjerteknusende artikkelen Ahmed Fawad Ashraf skrev.
Jeg har en veldig «juridisk» måte å tenke på sånne ting: jeg er norsk statsborger, derfor om noen prøver å delegitimere det jeg sier fordi jeg ikke er født her, så gir jeg blaffen fordi jeg er like norsk som dem. Men, som sagt, jeg har et sted i hodet mitt å rømme til. De med andre røtter enn Norge som er født her må leve med så mye dritt at vi som ser Norge som et lite paradis ikke ser.
Nei, jeg har ikke noe svar om hva som er god folkeskikk – eller hva som er kulturelt akseptabelt - når det gjelder å kritisere Norge hvis man ikke er norsk. Kanskje noen er ok med det, mens andre føler seg litt krenket. Jeg er av den siste.
Men uansett hva som menes om det, så er det viktig å normalisere tanken at det ikke finnes to eller tre type norsk statsborger. Det er bare én type. Og jeg mener fortsatt at det er vi, og bare vi, som kan si noe stygt om dette landet. 😃
]]>Jeg er veldig glad i å skrive artikler og blogginnlegg, men jeg skriver ikke så mye på norsk. Ordene og setningene kommer ikke ut så lett når jeg skriver på norsk. Grunnen er at språket fortsatt er vanskelig for meg, noe som er litt paradoksalt: norsk er jo mitt hverdagsspråk! Men det å snakke norsk er for meg lettere enn å skrive helt riktig norsk.
Når jeg leser norske aviser og ser hvor variert og rik nordmenn skriver, da pleier jeg å føle at jeg ikke klarer å si min mening på en god og elegant måte. Når jeg leser det jeg skriver så høres det ikke bare feil, men litt barnslig. Det er mangel av et variert ordforråd og typiske utrykk i tillegg til feil bruk av preposisjoner, feil kjønn og, enda oftere, feil syntaktisk rekkefølge. Og jeg skal ikke utelukke vanen til å oversette ting fra morsmålet til norsk, noe som kan gå veldig galt.
Ja, jeg kunne prøve å bli flinkere på språket. Jeg som fikk mye skryt for mine språkferdigheter da jeg var yngre må lever nå med et slags andre-eller-tredjerangs språk. Da jeg leste Tante Ulrikkes vei så kjente jeg meg igjen i hvordan Jamal skrev, faktisk.
Men ja, jeg kunne bli bedre, men det er så mye som foregår i livet mitt nå - arbeid, masse hobbyer, en familie (som er flerspråklig), og litt latskap (oppsummert er dette egentlig det stabile livet som jeg og mange innvandrere streber etter) - at jeg ikke gidder å studere språket på en systematisk måte. Og jeg kan språket godt nok til at jeg får et mer utilitaristisk forhold med norsk: jeg forstår bøker, artikler, tv, osv, derfor henter jeg ikke så mye ut av det fordi jeg forstår budskapet. Da bruker jeg ikke så mye tid på å pugge på nye vokabular.
Og kanskje har jeg ikke den spesielle evnen til å lære et språk på høyt nivå - man hører ofte folk - med eller uten fordømmer - som sier “jeg kjenner folk som har bodde i Norge i tusen år og ikke kan språket” - kanskje er jeg en av dem? Ok, jeg overdriver, men du skjønner hva jeg mener. Noen har talent for språk slik at de snakker neste som innfødte nordmenn, og jeg er ikke en av dem.
Samtidig føler jeg at jeg lærer mer hvis jeg får bruke språket. Og siden jeg liker å skrive, så det å ha en blogg på norsk kan være en god motivasjon for å bli mer komfortabel med det å si min mening på norsk.
Jeg føler dessverre ikke noe skam: Jeg har skrevet artikler for norske aviser før. Viljen for å snakke ut var større enn skammen å sende en tekst med dårlig norsk til avisene. Heldigvis var de ikke bare åpne for noen av mine tekster, men hjalp meg med språkvask i tillegg. En sånn type raushet var en god overraskelse for meg. Men jeg har imidlertid skrevet lange artikler som ikke ble publisert fordi tekstkorrigeringen var en lang og kjedelig jobb - både for meg og for de som ville publisere tekstene. Derfor trenger jeg litt lavere terskel for å få tekstene mine ut.
Men det er jo ikke så lett å skrive tekster uten (språk)filter: jeg innrømmer at det ikke er akkurat komfortabelt å publisere tekster som jeg vet at de kommer til å ha masse feil i tillegg til en rar stil. Samtidig blir dette mye mer komfortabelt enn å skrive tekster i avis - det er masse troller der ute, vet du. Så her kan jeg skrive tekster under mine egne premisser, med ingen forventning enn å blåse litt ut samtidig som jeg øver norsken min.
Gode kritikk tar jeg gjerne godt i mot!
]]>