Hvorfor “Gebrokken norsk?”

Jeg har innsett at til tross for at jeg har bodd i mange år i Norge så kom jeg ikke på et språknivå som jeg er stolt av, samtidig som nivået har vært nok slik at jeg har blitt en velfungerende person/arbeidstaker/student/borger i Norge.

Jeg er veldig glad i å skrive artikler og blogginnlegg, men jeg skriver ikke så mye på norsk. Ordene og setningene kommer ikke ut så lett når jeg skriver på norsk. Grunnen er at språket fortsatt er vanskelig for meg, noe som er litt paradoksalt: norsk er jo mitt hverdagsspråk! Men det å snakke norsk er for meg lettere enn å skrive helt riktig norsk.

Når jeg leser norske aviser og ser hvor variert og rik nordmenn skriver, da pleier jeg å føle at jeg ikke klarer å si min mening på en god og elegant måte. Når jeg leser det jeg skriver så høres det ikke bare feil, men litt barnslig. Det er mangel av et variert ordforråd og typiske utrykk i tillegg til feil bruk av preposisjoner, feil kjønn og, enda oftere, feil syntaktisk rekkefølge. Og jeg skal ikke utelukke vanen til å oversette ting fra morsmålet til norsk, noe som kan gå veldig galt.

Ja, jeg kunne prøve å bli flinkere på språket. Jeg som fikk mye skryt for mine språkferdigheter da jeg var yngre må lever nå med et slags andre-eller-tredjerangs språk. Da jeg leste Tante Ulrikkes vei så kjente jeg meg igjen i hvordan Jamal skrev, faktisk.

Men ja, jeg kunne bli bedre, men det er så mye som foregår i livet mitt nå - arbeid, masse hobbyer, en familie (som er flerspråklig), og litt latskap (oppsummert er dette egentlig det stabile livet som jeg og mange innvandrere streber etter) - at jeg ikke gidder å studere språket på en systematisk måte. Og jeg kan språket godt nok til at jeg får et mer utilitaristisk forhold med norsk: jeg forstår bøker, artikler, tv, osv, derfor henter jeg ikke så mye ut av det fordi jeg forstår budskapet. Da bruker jeg ikke så mye tid på å pugge på nye vokabular.

Og kanskje har jeg ikke den spesielle evnen til å lære et språk på høyt nivå - man hører ofte folk - med eller uten fordømmer - som sier “jeg kjenner folk som har bodde i Norge i tusen år og ikke kan språket” - kanskje er jeg en av dem? Ok, jeg overdriver, men du skjønner hva jeg mener. Noen har talent for språk slik at de snakker neste som innfødte nordmenn, og jeg er ikke en av dem.

Samtidig føler jeg at jeg lærer mer hvis jeg får bruke språket. Og siden jeg liker å skrive, så det å ha en blogg på norsk kan være en god motivasjon for å bli mer komfortabel med det å si min mening på norsk.

Jeg føler dessverre ikke noe skam: Jeg har skrevet artikler for norske aviser før. Viljen for å snakke ut var større enn skammen å sende en tekst med dårlig norsk til avisene. Heldigvis var de ikke bare åpne for noen av mine tekster, men hjalp meg med språkvask i tillegg. En sånn type raushet var en god overraskelse for meg. Men jeg har imidlertid skrevet lange artikler som ikke ble publisert fordi tekstkorrigeringen var en lang og kjedelig jobb - både for meg og for de som ville publisere tekstene. Derfor trenger jeg litt lavere terskel for å få tekstene mine ut.

Men det er jo ikke så lett å skrive tekster uten (språk)filter: jeg innrømmer at det ikke er akkurat komfortabelt å publisere tekster som jeg vet at de kommer til å ha masse feil i tillegg til en rar stil. Samtidig blir dette mye mer komfortabelt enn å skrive tekster i avis - det er masse troller der ute, vet du. Så her kan jeg skrive tekster under mine egne premisser, med ingen forventning enn å blåse litt ut samtidig som jeg øver norsken min.

Gode kritikk tar jeg gjerne godt i mot!