Tojes desilusjon er ikke vår skyld

Jeg må innrømme noe: hver gang jeg leser overskrifter til artikler om innvandring knyttet til bevaring av norsk kultur, så tenker jeg – nesten på en pavlovsk måte – på Breiviks pastisjmanifest.

Ja, du kan kalle det – og kanskje har du rett hvis du gjør det – for en norsk versjon av Godwin’s law: tendensen til å bagatellisere nazisme ved å sette terskelen svært lavt for å stemple noe som nazistisk.

Men forstå meg rett: det er ikke slik at jeg sier at Asle Toje og ABB kan sammenlignes. Asle Toje fremstår ikke som direkte gal, er en annerkjent norsk skribent og skriver på en akademisk måte – selv om denne måten, som Mozzie Marvati påpeker, kan fungere som en slags ferniss for et farlig tankegods.

Jeg må også innrømme at det er en kunst å snakke om problemer knyttet til innvandring uten å fremstå som rasist. Jeg beklager på det sterkeste, men hver gang jeg leser slike artikler, kan jeg ikke la være å sitte igjen med inntrykket av at det, bak fernissen, finnes noe rasistisk. Kanskje er Asle Toje ikke rasist, og mye av det han skriver tyder på at han ikke er det. Men dyrkingen av denne typen tankegods gir meg likevel inntrykk av at det her finnes noe mer enn resonnering, refleksjon og analyse: noe mer primitivt og instinktivt – den klassiske «dem mot oss»-tenkningen som finnes i de fleste kulturer.

Lider jeg selv av det samme problemet? Altså: av å assosiere et angivelig legitimt spørsmål om innvandring med ren rasisme, og dermed avfeie en legitim debatt? Det er fullt mulig. Men nettopp fordi slike artikler kommer fra akademikere, reagerer jeg sterkere. I akademia finnes det noe som heter metode. Metode innebærer at en mening er noe annet enn smak. Når metode mangler, handler det enten om preferanser eller meninger uten empirisk støtte.

Det var nøyaktig den samme følelsen jeg fikk da Cecilie Hellestveit for noen år siden kom med sin tirade om at innvandrere ikke burde få plass i akademia (eller noe i den retningen). Jeg husker godt at flere akademikere ba henne gi eksempler som kunne underbygge påstandene hennes. Da kom en jusprofessor henne til unnsetning og hevdet at det var hersketeknikk å be om slikt, og at hun hadde rett til å ha en mening. Dette gjorde meg bevisst på forskjellen mellom mening og smak: en mening bør bygge på noe. Kanskje mente jusprofessoren at hun hadde rett til en personlig smak – à la «hun har rett til å mene at innvandrere er skumle»? Eller var meningen hennes basert på fordommer?

Men hvis vi først skal ta slike meninger på alvor – og det må vi, ikke fordi de er seriøse, men fordi de setter dagsorden og gang på gang sår tvil om vår lojalitet til Norge, det vil si vi som ikke er født her – da må de også tåle kritikk.

«Men hvorfor mener du at dette er useriøst?» spør du meg kanskje. Vel, jeg ser minst tre problemer med argumentasjonslinjen:

• at innvandring fremstilles som en trussel mot alt som er norsk
• at innvandrere ikke kan føle seg norske, være lojale eller forstå det særnorske (dette var Hellestveits argumentasjonslinje)
• at innvandrerperspektivet aldri tas med i slike argumenter

La oss begynne med ideen om innvandrere som en trussel mot norsk kultur, verdier og lignende. Igjen må jeg beklage hvis jeg sårer noens følelser, men dette er noe av det mest provinsielle jeg vet om. Det minner meg om et brasiliansk lovforslag på 1990-tallet som ville forby utenlandske navn på nye bygninger.

Den norske særegenheten har fått mye oppmerksomhet. Terje Tvedt har skrevet om «norske verdier», og mange nordmenn ser på seg selv som litt annerledes – på godt og vondt. Det kan ikke nektes for at Norge har en egen kultur, tradisjon og en imponerende demokratisk utvikling. Men noen ganger fremstilles nordmenn nesten som en egen art, fundamentalt forskjellig fra resten av menneskeheten. Det er her slike forestillinger blomstrer: at «vi» er annerledes, kanskje bedre, og at «dere» aldri kan bli som oss. Kanskje sies det ikke eksplisitt at nordmenn er bedre, men poenget er tydelig.

Mange av de såkalte norske verdiene er universelle: ønsket om et rettferdig og fritt samfunn, likhet, tillit, solidaritet. At mye av dette er reelt og oppnådd i Norge, betyr ikke at det er særnorsk.

Det finnes endringer i en kultur og i en nasjon som er bekymringsfulle: gentrifisering av bydeler, smakløs «moderne» arkitektur, og så videre. Det finnes også endringer som er tidløse: eldre som klager over at unge ødelegger språket, for eksempel. Helt ærlig vet jeg ikke hvor på denne skalaen innvandring som «trussel» mot nasjonen egentlig hører hjemme.

For å sette det i perspektiv: I Norge går de færreste på restaurant for å spise tradisjonell norsk mat. Jeg skal la være å kommentere norsk mat (jeg elsker både fårikål og pinnekjøtt, og ville spist det ukentlig om jeg ikke var veganer), men internasjonalisering av mat er universell. Det er ikke et norsk fenomen, og vi kan – heldigvis – takke innvandring for mye av det. Samtidig ser jeg i skoleklasser at norsk kultur, språk og tradisjoner fungerer som limet som binder barna sammen: sønnene og døtrene våre snakker norsk, feirer 17. mai og heier på det norske flagget. Mange barn uten norske foreldre har bunad – til tross for at hver gang en mørkhudet kvinne bruker bunad på TV, følger det nesten alltid smakløse og rasistiske reaksjoner.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke Tojes frykt. Frykter han den samme Eurasia-teorien som ABB snakket om? Frykter han modernismen, slik Odd Nerdrum gjør? Frykter han at norsk språk skal forsvinne?

Uansett, som Tore Wig skrev i Morgenbladet, mangler Tojes analyser empirisk støtte – på samme måte som Hellestveit manglet det da hun uttrykte sin frykt (eller forakt?) for utenlandske forskere. Vanskeligheten ligger nettopp i at det er lett å blande nåtid med nasjon. Verden er alltid i endring. Denne typen romantisk tilknytning til et idealisert og idyllisk land skaper ikke tilhørighet i en borgerlig forstand. Tilhørighet kommer av gjensidig respekt, demokrati og inkludering.

Men én frykt deler jeg med Toje: frykten for glemsel. Jeg er ikke overbevist om at nordmenn er i ferd med å glemme hvem de er, slik Toje synes å frykte. Jeg er mer bekymret for at vi glemmer at denne typen nasjonalisme historisk sett alltid har ført til katastrofer. Vi har nesten glemt hva som ble gjort mot jødene under andre verdenskrig, og plutselig er vi igjen i en tid hvor jøder lever i frykt for egen sikkerhet. Når Toje snakker om «selvopptatte minoriteter», får jeg gåsehud. Er det bare meg?

Det andre problemet er forestillingen om lojalitet: at «nye nordmenn» mangler vilje eller evne til å forsvare landet eller føle tilhørighet. Dette henger tett sammen med det tredje problemet jeg nevnte: fraværet av innvandrernes perspektiv i debatten.

Toje – på samme måte som Hellestveit da hun ønsket et mindre internasjonalt forskningsmiljø – synes ikke å forstå hvilke utfordringer innvandrere faktisk møter i Norge, og vet lite om deres drømmer, håp og bekymringer. Hellestveit virket for eksempel ikke klar over hvor vanskelig det er for personer med internasjonal bakgrunn å få jobb, hvor mye som arbeider mot dem: språk, kultur, nettverk. Nå er det Toje som overser dette. De av oss som blir i Norge, gjør det fordi vi opplever at dette også er vårt land: her har vi venner, arbeid og familie. Ja, noen har ikke noe annet sted å dra. Men mange av oss valgte å bli. Til tross for mistanken om at vi ikke er «norske nok». Til tross for den provinsielle frykten for at vi ikke kan forstå landet. Til tross for antydningen om at vi bare er her for et pass, uten respekt for pliktene det medfører.

Som tidligere jurist – og som en person fra et land bygget av innvandring – ser jeg på statsborgerskap som likhet for loven. Det handler ikke om «norske verdier» (hva nå enn det betyr), og heller ikke om bunad. Det handler om rettsstat, demokrati og likhet for loven. Det er dette som gjør Norge spesielt. Når noen hevder at man ikke kan være «helt norsk» på grunn av etnisitet, undergraver de nettopp det som gjør Norge til Norge: likhet under loven. Sivilisasjon finnes ikke bare i kultur, språk og tradisjon – den finnes først og fremst i hvordan vi organiserer samfunnet og tar vare på hverandre.

Selvfølgelig finnes det reelle problemer knyttet til innvandring: arbeidsledighet, manglende integrering og lignende. Derfor oppleves det troverdig når Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden tar dette opp. Problemer med innvandring knyttes da ikke til en stråmann. Når innvandring kobles til nasjonal identitet – uansett hvor forsiktig det gjøres – etterlater det alltid en sur bismak: innvandring blir syndebukken for desillusjonen over et Norge som enten ikke lenger finnes, eller som forandrer seg, slik verden alltid gjør.

Denne typen nostalgisk forhold til fedrelandet kunne vært avfeid som gammeldags, dersom den ikke var farlig. For hvem blir den neste galningen som lar seg inspirere av dette, slik ABB i sin tid lot seg inspirere av Fjordman? Det er dette som er tragedien. Det må være lov å skrive og tenke slik Toje gjør, selv om det bygger på en barnslig frykt for at verden – og Norge – endrer seg, og at Norge kanskje slutter å eksistere som nasjon. Det må også være lov å feilaktig skylde på innvandring. Men når slike forestillinger får uforholdsmessig mye spalteplass og presenteres som analyse, kan mange ta for vitenskap det som i realiteten bare er desillusjon.

En mer fruktbar dialog ville forutsatt at Toje og andre som hevder å ønske en «ærlig debatt», faktisk inkluderte dem som beskyldes for å ødelegge Norge – nemlig innvandrerne selv.

Vi er i rommet, Toje. Ikke snakk om oss som om vi ikke kan høre deg. Ikke beskyld oss for din egen romantiske illusjon om et statisk Norge.